Idag när jag var på väg upp till min lägenhet, lekte det några barn i 5-6 års åldern utanför porten. Vilket skapade denna konversation:
Barn 1: Hej! Var ska du?
Jag: Jag ska upp till min lägenhet.
Barn 1: Var ligger den då?
Jag: Längst upp.
Barn 1: Åhh, vad häftigt! Du måste vara lycklig som bor så nära himlen.
Barn 2: Vill du veta något coolt?
Jag: Jaha
Barn 2: Jag har cyklat omkull med cykeln och fått ett skrapsår som blöder.
Jag: Oj.
Varav hon drar upp byxbenet och visar skrapsåret på knäet med ett väldigt belåtet leende.
Haha
Hadde en lignende opplevelse da jeg gikk på videregående. Hadde vært ute og gått en tur, og var på vei hjem. To unger satt på en snødunge.
Barn 1: Hei. Hvor skal du?
Jeg: Jeg er på vei hjem.
Barn 1: Hvorfor det?
Jeg: Tja, for jeg har ikke så mange andre steder å gå:)
Barn 2: Vil du leke med oss?
Jeg: Haha, er jeg ikke litt for gammel til det?
Barn 1: Hvor gammel er du?
Jeg: 19 år
Barn 2: Slutt å tull, du er ikke voksen. Kom nå å lek med oss!
Samtalen fortsatte en stund, for de ville ikke tro på meg. Ganske sjarmerende, i og for seg, å være 19 å få lekekamerater som er 5